|
For en thriller, ikke en gang Hitchcock kunne ha gjort det bedre. Sessongen har vært en følelsesmessig berg og dalbane fra start til slutt. Det begynte allerede før sessongen, Tom Nordlie redder laget mirakuløst fra nedrykk til 2. divisjon etter at Henrik Mohn hadde fått til det alle trodde var umulig, nemmelig å få en topptrener til å ta over KIL i en så utsatt posisjon som vi var både sportslig og økonomisk. Ekstasen etter å ha klart seg resulterete i att man snekret sammen ett investeringslaug med Asgeir Jensby i spissen, men ikke før man hadde fått dekning i reksmedia om at noe stort var på gang så dukket Stein Bagger opp fra intet og det var ikke bare jeg som trodde toget var gått. Investeringsselskap ble det likevel og Henrik Mohn fikk lokale pengekrefter og kommune til å bli med på spleiselaget, kronerulling på kronerulling måtte også til for å beholde Nordlie og redde økonomien i klubben i løpet av sessongen for å overleve og tilfredsstille lisenskravene til NFF, NFF fikk aldri med seg at det var finanskrise og sto på krava som vanlig.
På førsessongen begynte det å lukta av noe stort, allerede tidlig i vinter var mange på plass i hallen og så KIL-gutta valse rundt med Mjøndalen, ett par turer til Sverige viste også gode treningsresultater. Selv var jeg på Lillestrøm og så treningskamp mot Notodden, en kamp hvor vi sleit litt, men det skulle bli bedre når sessongen nærmet seg.
Seriestarten gikk hjemme på nytt kunstgress, bana var like grønn som motstanderen og selv om vi fikk ett lite støkk viste gutta at de ikke ville være med på noe tap i seriepremieren og (s)Kamma ble sendt hjem med 3-2 i bagasjen. Uka etter kom første nedturen, i Huagesund fikk vi 4 i bagasjen og pessimismen begynte nok å krype tilbake hos enkelte trauste Hedmarkinger, men så fulgte vi opp med 6 seiere inkl. 1 runde i cup'n. Vi kunne ha leda tabellen med 9 poeng etter 8 runder, skal vi avgjøre opprykkskampen allerede nå tenkte jeg. Men nok var nok og ny nedtur fulgte, Sogndal banka oss hjemme. På de 10 neste kampene røk vi ut av cup'n og tok kun 6 poeng i serien, vi raste nedover på tabellen, dog ikke så langt ettersom de største konkurentene om opprykk også skjønte at Adeccon i år var jevnere enn noen gang. Så kom sjokket Tom Nordlie var ønsket av Fredrikstad, hva f... skjer han kan da ikke stikke av midt i opprykkskampen, han hadde fått oss inn på seierssporet igjen med 4 seiere og 1 uavgort i August, vi var med for fullt, men hva skjer nå. Skuffelse og forbannelse haglet om hverandre på forumet, men det var noen som ikke ga opp Øyvind Eide skulle vise seg å bli redningsmannen og noen av spillerne som ikke helt hadde slått til så langt i sessongen viste seg frem bedre enn noen gang, særlig Sylling blomstra når Nordlie effekten dabbet av. Øyvind fikk tillit fra supporterne etter å ha gitt Alta en oppvisning i effektiv fotball i sin første kamp som trenger, men usikkerheten bredde seg fort for vi varierte fr adet helt brilijante til det helt elendige i kampene som fulgte. Vi klarte på mirakuløst vis å ligge over opprykksstreken nesten helt inn, men en begredelig kveld i Oslo og en enda kaldere og begredeligere ettermiddag i Tromsø sendte oss ned i kvallik sørpa. Mange deprimerte fjes å se på flyet fra Tromsø og det var nok ikke mange av de som satt to timer på flyet som fortsatt hadde trua før siste hjemmekamp mot Mjøndalen. Vi lå dårligst ann av de 4 store før siste runde og målforskjellen var umulig å gjøre noe med, men resultatene gikk på en måte vår vei den kvelden også. Vi fikk tredje plassen og briljerte på hjemmebane når Sogndal ble slått, jeg gikk glipp av min andre hjemmekamp for sessongen, men takket være Raggen fikk jeg sms rapport om hvordan det gikk og pustet lettet ut. Så frem til å sette Tom Nordlie og FFK på plass, men sånn skulle det ikke bli, i Østfold hadde nabooppgjøret gått i favør sarpingene og mange på Vinger så nok frem til en lett match i de siste to play off kampene. Selv debuteret jeg på supporterbuss for å få med meg kampen i Sarpsborg, tror nok de som satt hjemme og så TV fikk med seg mer av kampen enn oss som sto i svingen ved cornerflagget og frøys i vinden, men for en kamp, vi spilte langt under pari, kanskje dårligere enn mot Mjøndalen på Nedre Eiker, likevel fikk vi to scoringer til tross for rødt kort og straffe til Særp, 3-2 tapet føltes som en seier og for første gang i historien jubla supporterklubben for tap.
Kvelden i går kommer til å gå over i historiebøkene, allerede på vei oppover til vinger skjønte jeg at kvelden kom til å bli magisk, lå ett lysskjær i horisonten når man hadde passert Skarnes og frostrøyken lå over en flombelyst matte som var like grønn som da vi satte i gang i April. Biletten lå og venta i luka, greit å være medlem i supporterklubben og få spesialservice for å få reservert biletter til Felt J. var på plass en time før kampstart og kjøpte Glomdalen og burger på Shell mens jeg venta, artig lag Tom hadde satt opp i Glomdalen og viser at han har følelser for klubben han forlot. En time har aldri virka så lang før kampstart, men når toget med bluss kom nedover Rv.2 og supporterne fra Sarpsborg hadde fyrt opp røde bluss skjønte jeg at dette måtte jo gå veien. Kampen blåses i gang, og for en halvtime som fulgte, folka på tribuna var i like bra form som gutta på banen og maken til lydnivå tror jeg det er lenge før vi hører igjen på Gjemselund, selv om jeg skulle håpe at man følger opp med tilsvarende alle kampene i tippeligaen. Frejd er en kjempe som rydder opp bak og stanger inn 1-0. Tuelo står frem når det virkelig gjelder og bokstavelig talt banker inn to til. Haraball! Men tror du ikke Øyvind Hoås pirker inn en markkryper uten at Conny får det med seg og plutselig er det kamp igjen. Gutta glemmer å legge press på ballfører og Sarpsborg får flere gode muligheter til å sørge for ekstra omganger. Bra det ble pause. Etter pause forsvarer vi oss bra, Frejd viser hvorfor han ble årets spiller og hadde jeg stemt etter kampen i går hadde min stemme gått til ham. Vi har noen fler sjanser, Sarpsborg har noen halvsjanser og sekundene tikker utrolig sakte. Andra siden er klare og svarer på kom igjen vinger så klanen og andre norske supportergrupper bare kan gå å legge seg. Etter det som virker som flere timer blåser Terje Hauge endelig av. Tårene strømmer, for en stemmning. 10 år etter at Ryen kom til Gjemselund og vi forlot det ypperste selskap er vi tilbake der vi hører hjemme. Var ikke noen vits å sette seg i bilen for å kjøre til Oslo da trafikken på RV.2 sto stille så jeg tusler bort på rådhusplassen for å se på feiringa. Synd jeg hadde bil for det hadde vært kjekt med litt promille og feire enda lenger, men utrolig stort når gutta står på balkongen og hopper og synger sammen med folkemengden. Dette er en helt fantastisk opplevelse.
Takk til: Øyvind Eide, Conny, Frejd, Ryen (elsker kongsviner), Guiomar, Strømnes, Håkonsen, Calle, Ørjan, Roger, Sylling. Super-Kai, Tuelo (King Kong), Moen, Brenes, Jonas, Nilsen, Henry Joseph, Glenn Atle Larsen (hvor var han i går), Digerud, Sturød, Jahr, Krogh, Olav Dalen.
Takk til: Henrik Mohn, Tom Nordlie, Pat, Henry Brenna, Biffen, Winnie Lind, Thomas Ramstad (Raggen), Asgeir Jensby, Steon Bagger, Roy Holth.
Takk til: Felt J, Supporterklubben, Andra Sidan, Tavernan, Grafen, Riksvei 2, Glomma, Kongsvinger Kommune, Sparebanken Hedemark
Takk til: Vegard Skogheim, Jens Njøsen, Per Brogeland, Åge Sten, Øyvind Tomteberget, Jørn Karlsrud, Dag Riisnes, Cato Holtet, Andreas Alm, Ole Einar Martinsen, Even Pellerud, Olav Nysether...
Takk til ALLE GUTTA!!!!
Sees i 2010 i Tippeligaen i 17 nye sessonger (minst)
|
Login
Register
FAQ
Search
