Karlsen wrote:
1) Vi har forskjellige virkelighetsforståelse og antagelig også erfaringer i livet. Erfaringer former til en viss grad ens standpunkter også. Jeg kan ikke vike en tomme i mine standpunkt der jeg støtter individualismen. Fordi den er riktig. For meg.
2) Og ofte blir man beskyldt av kollektivister (sosialister, sosialdemokrater) at man er kald og kynisk når man hedrer individualismen. Det er feil. Hvor kommer medmennesklighet, kjærlighet, omtanke og solidaritet fra? Fra skatteseddelen? Velmenende politikere? Altruistiske handlinger? En eller annen religion? Nei, det kommer fra individets hjertet og forstand. For å bli et medmenneske må man først leve et liv i balanse/harmoni/lykke. Dette kan kun oppnås ved å leve som det alle mennesker har potensiale til å leve som, en forstandig individualist.
3) Om man er kritisk, eller nysjerrig eller generelt opptatt av mennesket anbefaler jeg uansett alle å lese Vincent Johansens bok "kunsten å leve". Fant mye jeg kjenner meg igjen i i den boken.
1) Individualismen og kollektivismen er *ikke* fundamentale motsetninger.
Ingen av dem kan leve uten den andre.
De er begge litt avvikende i forhold til den gjennomsnittlige blandingen av begge to.
På venstresiden trekker man ofte kollektivismen for langt.
Høyresiden er en enda større fiende av individualismen.
Der er individualismen bare for de få, mens mengden er disses maur.
***
Sannsynligvis er jeg mer individualist enn forumet tilsammen...
Se punkt 4.
2) Fra individets hjerte og forstand?
Tja...
Egenskapene du nevner er generelt medfødte, men formes og retningsstyres ofte av miljøet.
Hvorfor tror man at mange finner såkalte barnesoldater som noe av det mest effektive som finnes for slaktekrig?
Jo, en korrekt tolkning av egenskapene er at de er objektive og faktisk må *læres*.
Slik som hva som egentlig er medmenneskelighet og nestekjærlighet og tildels solidaritet.
Begrepet kjærlighet plasserer jeg her som en subjektiv generert følelse.
*Læres* høres kanskje fælt ut, men man mener ikke annet enn at egen forstands oppfattelse ikke nødvenigvis er korrekt med henblikk på
resultatene. Men dette er svært filosofisk.
3) Mulig det.
4) Også det med individualisme og kollektivisme kan knyttes til politiske forhold.
Venstresidens kollektivisme i praksis er slettes ikke ideel.
De fleste er lønnsmottakere.
Der er kollektivismen nødvendig, altså de felles forhandlinger og grunnvoller.
Fordi man her skal komme fram til et slags minste felles multiplum for alle.
Det er nødvendig.
I realiteten kan ikke alle og enhver forhandle seg fram til dette.
Det kollektive med vide rammer for individualisme, eller det å få det beste ut av enhver er den mest farbare veien.
Det er ingen motsigelser her.
Høyresiden og da vesentlig med Høyre i spissen har en svart historie når det gjelder individet:
-----------------------------------------------------------------------------------------
* allmen stemmerett for menn, først var det bare eiendomsinnehaver som hadde det
* stemte for kvinners stemmerett etter å ha vært imot til man så at nederlaget måtte komme
* mot alderstryd
* mot trygd til blinde og uføre ("la oss vise vår overlegenhet med våre almisser")
* arbeidsledighetstrygd ("her kan vi presse ned lønningene"
* uføretrygd
* lovfestet rett til videre utdanning ("like muligheter? nei arv")
* kortere arbeidsdager
I sannhet individets forsvarere!
Bare det at individene synes delt i "verdige" og "uverdige".
***
Neida, jeg er ikke sosialist eller noe i den duren.
Alle fra RV til Frp, for å ta det mest kjente spennet har gode ting, dårlige ting og nøytrale ting.
Rent pragmatisk anser jeg dog at dagens stortingsflertall er det som gjør *minst* skade.
Men det betyr ikke at alt er bra - nei på langt nær.
***