KIL Supporterklubb

Nå begynner debatten å spore inn på noe viktig. Spillerutviklin er mer en trening i fotballforståelse og individuelle ferdigheter, og spillerutviklere på yngre årganger bør være dette bevist.

For det første er jeg enig med Karlsen at det er viktig fokusere på å vinne. Vinnervilje er nødvendig skal man drive med idrett, uten dette kan man like gjerne spille løkkefotball slik som jeg har endt opp med

Samtidig må man være klar over at man jobber med individer og individer trenger å motiveres for å prestere. Viktige metoder for motivasjon er bl.a mestering, men det kan også være ros og ris. Vi mennesker er såpass forskjellig skrudd sammen at den metoden som fungerer på en person, fungerer ikke nødvendigvis på lagkammeraten og en del dyktige fotballspillere faller nok fra fordi de mister motivasjonen av en trener som kjefter dem huden full om de sender av gårde en feilpassning, eller i motsatt fall føler at treneren ikke stiller nok krav til dem. Jeg jobber en del med prosjektledelse og der møter man en del av de samme utfordringene fodi man skal skape et team uten å ha de samme virkemidlene som en vanlig sjef har. Så man må se ann hver enkelt å se om man skal piske eller belønne for å få de til å dra i samme rettning.

Gutter (og jenter )i alderen 12-16 er i en fase av livet der mange ulike valg skal tas og viktige holdninger for resten av livet begynner å formes. Klarer man på dette stadiet og inprente holdninger som lagånd, vinnervilje, men også selvsikkerhet (uten primadonnanykker), såkalte sunne verdier så vil også flere ha grunnlaget for å lykkes i lagidrett og teamarbeid senere i livet.

Man skal selvfølgelig ikke glemme ferdigheter og spilleforståelse, fotball er et uhyre komplisert, men samtidig enkelt spill. Det kreves kondisjon, hurtighet, spenst etc. Og blikk for spillet, taktisk forståelse, noen tjuvtriks etc. Og klarer trenere / spillerutviklere og tenke både på det fotballfagelige og psykologien rundt det å jobbe med ungdom og skape team så vil man sannsyneligvis også lykkes bedre i å avle opp fotballtalenter for fremtiden.

Spennende det du tar opp mikeb. Psykologien og behandling av enkeltindividet.

Det å lære seg å kjenne hvert individ i et lag tar litt tid, men samtidig ser man fort hvordan folk tar ting. Det er noe av det mest spennende med å jobbe med ei gruppe, at de er enkeltindivider. I mitt forrige lag hadde jeg noen av spillerne i to år og ble da godt kjent med dem. Og der var det noen som måtte kjeftes gode og andre måtte "prates" gode.

Som litt i overkant engasjert trener noen ganger, spesielt i kamper, har jeg likevel en del prinsipper, som jeg også har klargjort overfor gutta: Å ha en dårlig dag og slå 30 feilpasninger er helt greit. Å bomme på store målsjanser er helt greit. Da er jeg opptatt av å oppmuntre dem til å prøve igjen, man lykkes til slutt. Men å være lat, la være å gjøre sitt beste, å ikke jobbe for laget, ikke holde fokus eller tøyse bort øvelser det godtar jeg ikke. Vilje er noe vi alle har i oss, den må fram til beste for laget. Så de får enkelte utbrudd fra sidelinja når de ikke gidder å jobbe hjem igjen for eksempel. På treningsfeltet er man noe roligere, men man må fyre seg opp litt når man trener med høy intensitet og "jage" spillerne litt innimellom.

Også viktig å få høre at de er gode, men samtidig at ingenting kommer gratis, man må jobbe beinhardt også når bånnlaget står på motsatt banehalvdel.
Har også gitt ros til gruppa etter tapt kamp hvor vi tross alt ga alt eller viste framgang synes jeg er viktig.

Jeg er fortsatt relativt fersk i den gruppa jeg er i nå, så det blir spennende å lære gutta å kjenne enda litt bedre etterhvert.

Har man et grunnlag både på holdninger, lagmoral, selvtillit og vinnervilje når man etterhvert drar seg opp i aldersklassene har man lagt et godt grunnlag. G16 er en tøff klasse, da skal man ha mental ballast med seg for å lykkes. Grunnlaget må legges allerede nå.

Det er viktig å behandle hver spiller individuelt, men veilede dem slik at de alltid gjør sitt beste for laget og for gruppa.. Det handler også mye om hvordan man behandler sine medspillere og hvilke beskjeder man gir dem. Det må være takhøyde for en utblåsning i ny og ne, men jeg tolerer ikke usaklig kjefting på medspillere. Da setter man seg automatisk over laget og mener samtidig at man selv er feilfri..

Kanskje det vanskeligste i disse aldersgruppene er å finne en god kaptein, det holder ikke bare å velge den beste spilleren. Ofte kan man statuere et eksempel ved å sette den med best treningsoppmøte og de beste holdningene som kaptein, for å vise et godt forbilde. Samtidig må jo kapteinen være en lederskikkelse, med mye vinnervilje, som tør å si ifra. Å lære spillerne å gi konstruktive tilbakemeldinger er veldig viktig, slik at også to bestekompiser kan si ifra til hverandre når de mener de ikke gjør en god nok jobb..

Man må også passe seg for at treneren ikke blir for god "kompis" med spillerne. Det må alltid være treneren som har det siste ordet og som er sjefen. Hvis ikke kan han fort miste respekten og resultatene kan bli deretter..

Helt enig. Samtidig kan ikke avstanden bli for stor heller. De må vite at "sjefen" er til å snakke med når det ikke er øvelser/alvor. Fleipe litt og skravle om det som skjer i England etc. Og lytte til dem om de har noe på hjertet. Nok en gang balansegang.

Men kanskje på tide å snakke om det som tråden egentlig skulle handle om, topping eller bredde?

Selv mener jeg at topping allerede fra 13-14 års alder kan være usunt. Dette fordi ingen kan vite hvem som blir gode spillere i en alder av 14 år, det handler om pubertet og at ungdommen vokser. De som er gode i 14-års alder, kan fort stagnere og bli tatt igjen av lagkameratene når de er 16. Dersom man er vant til å bare vinne hele tiden, får man det plutselig tøft når motgangen kommer og noen gir opp.. Dessuten kan man fort bli lei av fotball, om det satses tøft fra første stund.

Fotballen har en forpliktelse til å gi tilbud til både topp og bredde og da kan kanskje hospitering være bedre enn topping i yngre alder?

For å snakke ut fra KIL forhold, hvor man alltid har nok spillere til alltid å ha to lag minst, så er jeg uenig. Da ønsker jeg et utviklingslag og et utfordrerlag. I mindre klubber der man har for få spillere til flere en ett lag er jeg ganske enig.

I KIL Fotball ønsker jeg et toppet lag og et lag for de som ikke ønsker å satse så mye helst fra G13, ihvertfall fra G14.

Man vil i en stor gruppe på la oss si 40 spillere i en årsklasse har alt fra de som vil trene 3 ganger i uka, driver med egentrening, vil bli best mulig og vil ha strukturerte treninger til den andre ytterkanten som er mer enn fornøyd med å trene en gang i uka, hvor de er fornøyde med at trenern deler opp i to lag for litt spilling på treningene og ikke har andre ambisjoner enn å spille fotball fordi det er gøy og kompisene gjør det. Dette er to ekstreme ytterpunkter man vil møte i de fleste grupper.

På utviklingslag, eller 1. lag må man ha treninger tilpasset nivået og ønskene til de spillerne som vil mest. Strukturerte treninger med temaer som krever trenere med kompetanse. De beste trenerne må selvsagt få konsentrere seg om 1. lag. Et 1. lag vil jo ettersom sesongen går kanskje rykke opp til en bedre serie eller man melder på det laget et nivå over det andre laget. Sånn sett tilfredstiller man de spillerne som vil noe. 1. laget må kosnekvent toppes og benkensliterne få kamptrening på 2. laget.

På et utfordrerlag, eller 2. lag, vil man ha en litt annen type spillere som kanskje ikke ønsker like strukturerte treninger og er happy med å trene en til to ganger i uka. Et lag som må legge mer vekt på det sosiale og rotere mer mht spilletid uavhengig av holdninger og ferdigheter. Og hvor resultater ikke er et overordnet mål. Et sånt lag bør trenes av ferske trenere som må lære eller foreldre som vil bidra litt uten at de har trenerambisjoner. Jeg må si jeg har gått en god skole ved å trene G16 2 i to år, en fin læringsarena til å starte med. Men jeg ønsker ikke å trene 2. lag i framtida idet man utvikler seg og får erfaring.

Jeg har selv opplevd å trene 2. lag med spillere som har ferdigheter til å kjempe om en plass på et 1. lag men som selv ikke ønsker å legge altfor mye i fotballen og er fornøyd med å være på et 2. lag. Derfor er det noen kriterier som må bestemme hvem som spiller hvor: Holdninger til den enkelte, treningsvilje, ambisjoner og eget ønske. Fotballferdigheter er jo viktig, men en som er treningsvillig, altså et treningstalent, vil uansett tilegne seg brukbare fotballferdigheter fordi han trener veldig mye. Linjene mellom et 1. og 2. lag må være åpne slik at de som endrer ambisjonsnivå i løpet av sesongen ene eller andre veien må få muligheten til å trene med den gruppa som kan tifredstille hans behov.

Det er gode tanker, men jeg ser bare på resultatene av for tidlig topping i KIL de siste åra.. Hvor mange er det man har fått frem av dette? To stykker som fortsatt holder koken i dag, Fremming og Nystuen.. Og de hadde nok blitt gode uansett..

Ser man på de beste spillerne Norge har hatt, har ikke alle hele tiden vært på 1. lagene.. Jeg tror at for tidlig topping kan føre til at man kan gå lei og ikke bli villig til å satse når det virkelig gjelder å bli god..(Junioralder..) De som er ivrige og gode kan trene syv ganger i uken om de vil det, bare hospiteringen er god nok..

Jeg liker alltid å dra fram eksempelet Bjørnebye.. Han var aldri noe talent som ung, men veldig treningsvillig. (Var på 2.laget det første året han var junior). Allikevel ble han en av de beste spillerne vi har hatt i Norge.. Grunnen til å ha topping av lag i en klubb er for å oppnå resultater.. Men selvsagt skjules dette bak at de beste trenger å trene med de beste.. Desverre blir det ofte for mye for mange og de faller av før de burde..

Jeg er grunnleggende uenig.

Norge produserer middels fotballspillere, svært sjelden får vi skikkelige stjernespillere som holder høyt internasjonalt nivå.

En av grunnene er redselen for å dyrke enerne fra ung alder. Det samme ser man i skoleverket forøvrig. Dette er en norsk mentalitet som hemmer utvikling. Måbevisst talentarbeid må begynne i 12 års alderen. Der noen lag tilfredstiller de som ikke har allverdens ambisjoner, mens andre lag igjen prioriterer de som vil spesielisere seg i en idrett og trene masse for å bli god. Med kompetente fagfolk som kan kommunisere med ungdom.

Jeg ser ikke til KIL eller andre norske klubber for å se på talentarbeid, da ser jeg heller til de store fotballnasjkonene, Spania, Frankrike, Nederland og ikke minst England. La oss for eksempel ta en titt på et lag både Sigurd og undertegnede kjenner svært godt: Manchester United. Hvis vi tar en titt på de siste ti årene så har United produsert svært mange profesjonelle fotballspillere. Bare noen få (likevel mange i forhold til andre lag) har klart å spille seg inn i Uniteds tropp og få a-kamper. Atskillig flere spillere er oppfostreret i United og har fotball som levebrød i andre klubber både i PL, nivå 2 osv.

Grunnen er at United driver med talentutvikling fra spillerne er veldig unge. De berømte akademiene som de fleste klubber i England nå har tar gjerne til seg gutter i fra 11-12 år og utvikler dem og gir dem et godt skoletilbud i tillegg. Disse utvikles av kvalifiserte trenere som har som spesialitet på den aldersgruppa. Dette tilbudet er mildt sagt noe forskjellig fra å spille breddefotball i KIL eller andre steder.

Talentutvikling i KIL burde fungert som følger:
1. Todelt tilbud til alle aldersgrupper i 11er fotballen, med et lag som ivaretar bredde og alle som vil være med, og et lag som ivaretar de som vil satse. Sånn er det i og for seg også nå. Men dette må dyrkes i enda større grad. Og hver av de som velger å trene mye og knytte seg opp mot utviklingslag må få sportslig kompatense rundt seg. Det optimale ville vært om Toppfotballen(evt NTG) gikk inn med talentutviklere rundt alle 1. lag i breddefotballen og kjørte ekstratreninger og individuell oppfølging av de største treningstalentene.

2. Lokale profesjonelle skoler burde gå inn og gi de beste et tilbud. (et godt forsøk fra NTG om ungdomsskole ble dessverre stoppet fordi man i Norge er livredd for at folk skal være flinke) Håper NTG fortsetter å kjempe. Da får man gitt ungdommen en fin skolegang og fotballoppfølging fra rette alderen. For en som ikke har tillagt seg holdninger i 12-13 års alderen kommer aldri til å klare det.

3. Utdanne ambisisøse trenere i stor grad. Her må breddefotballen kunne benytte seg av kompetansen som er i NTG og Toppfotballen.

Det er greit, enkelte har flaks og blir toppspillere uten å spille på bestelagene eller være best i tidlig ungdom, men disse må være et mindretall. Å hangle seg gjennom breddefotballen med typiske "pappatrenere" (De som er der mest for sin egen sønn) gir ikke akkurat et godt grunnlag for å ta steget. Og da opplever man at årganger som har "flaks" med trenern får et fortrinn. Koffeldbrødrene, Krogh, Digerud var gode som unge og hadde bra oppfølging i alderbestemt for eksempel. Mens andre årganger har slitt med fullstenidig mangel på kompetanse og i stor grad breddetenkning.

Derfor, kvalitet i alle ledd når de kommer opp i 11er fotballen er viktig: Gode treninger, gode trenere, å få spille kamper på et nivå man kan utvikle seg, sammen med gode medspillere. Ja til mer topping! Og la enerne få utvikle seg også!

Er helt klart enig i argumentene dine. Men jeg er under den oppfatning om at man ikke utvikler seg dersom man ikke får noen utfordringer. Hva skjer med de som i ung alder egentlig ikke vil satse så mye, men som finner ut at fotball er gøy og at de virkelig vil satse fra 16 års alderen? Tror de da allerede har tapt fordi de ikke har vært med på toppingen fra tolv års alder..

Det jeg prøver å si er at man ikke kan bestemme hvem som er gode eller ikke i 12-13 års alderen. Noen har vokst mye og er gode for alderen. Det blir derfor naturlig at de er best i sin årsklasse, men når de møter motgang fordi de andre etter hvert blir bedre, så gir de opp. Dersom man skal dele i 1. og 2. lag, må man i så fall ha klare kriterier for hva man ser etter. Er det de med best holdninger, de som KAN bli gode eller de som er gode her og nå. Ofte er det det siste som blir lagt til grunn for oppdelingen.

Det har vært praktisert i KIL Fotball en lang stund, og hva har vi egentlig fått ut av det? I løpet av snart 20 år har vi klart å produsere EN spiller som har tilhold i en tippeligaklubb, uten at han får nevneverdig spilletid.. Når sant skal sies burde man klare å produsere en hvert år, ikke en hvert 20. år... Jeg er av den oppfatning om at for tidlig topping og for mye trening fører til at mange av de unge ofte kan bli lei av fotball og tilslutt finner seg noe annet å gjøre. Dette er ikke fordi jeg er redd for at vi ikke skal være gode, men jeg tror det er andre måter å utvikle gode spillere enn å sette dem i bås allerede fra første 11 år..

Gode poeng. Tror ikke vi er fullt så uenige som det kan se ut som.

Jeg er opptatt av at det skal finnes et kvalifisert tilbud fra 13 års alderen.

Men: Det å gå opp og ned mellom 1. og 2. lag er veldig opp til spillerne selv. Kanalene der må være åpne begge veier. Om en skyter fart i utviklinga og ambisjonsnivået som for eksempel første års G16 er det ikke noe i veien for at han kan "rykke opp" til et 1. lag. Det samme emd en som ahr trent mye og vil trene mindre og ikke lenger gidder å legge like mye i det, han må få lov til å bli flyttet ned på et nivå han selv er komfortabel med.

Hvem som skal spille hvor må bestemmes utfra følgende kriterier i denne rekkefølgen:


1. Holdninger
2. treningsvilje
3. fotballferdighet

Og selvfølgelig den enkelte spillers vilje og ønsker.

Spillere som kun har fotballferdigheter, men som kanskje er slappe på trening og oppfører seg på en måte som skader lagmoralen og samtidig ikke møter opp på veldig mange treninger er 2. lagspiller. Selv om fotballferdighetene er eksepsjonelle.

GULT KORT!!!

En gang til og det er RETT UT MED RØDT!!!

_________________
FORZA VINGER!