|
Glasskula: AaFK - Kongsvinger
|
Høstjakta fortsetter med bortekamp i Ålesund på lørdag..
Utfordring: Forklare på en saklig måte hvorfor KIL gir meg borderline personlighetsforstyrrelse, og hvorfor Johan Wennberg gir meg assosiasjoner til min farmors vonde ertesuppe.
Da var høsten her igjen folkens.
For veldig mange en nydelig årstid med farger, spenning, kjølige kvelder, flomlys-kamper og nerve.
Det finnes ingenting bedre enn mørke høstkvelder med fotballkamper som virkelig betyr noe.
«Kle deg godt» sier samboeren min. Men å spise vaffelen småtrippende (fordi man fryser bittelitt) er noe av sjarmen.
På Kongsvinger er høsten synonymt med elgjakt og rørte tyttebær.
Dessverre er KIL Toppfotball elgen som blir skutt, flådd spist, partert og levert i småbiter til diverse leverandører.
På samme måte er vi den samme tyttebæra som blir kokt, klemt, most, og spist, før vi i det hele tatt har blitt kalde.
Fort Gjemselund har blitt et eldorado for jegere og sankere, og de fyller bøtta med poeng litt for ofte.
Det er ikke det at vi har gått så mange kamper uten seier. Men vi har sett dette før.
Vi vet hvordan det ligger an.
Det er ikke elgene rundt Kongsvinger som sikrer bestandens overlevelse.
For om jungelens lov teller er elgen utrydningstruet i Glåmdalsdistriktet (en grei metafor for de som mener at vinner-kulturen på Gjemselund ligger brakk, og at det er for få hoder til å snu en negativ trend. Både trenere og spillere forøvrig).
Det er mange spillere på utgående kontrakter etter denne sesongen. Det er visstnok et problem.
Men et direkte og ærlig spørsmål: Etter kamper som mot Mjøndalen og Start; hvor mange spillere hadde egentlig vært savnet? Det er mange spillere som har vært på Gjemselund en årrekke, og det virker ikke som om de skal noen steder.
Iallfall ikke prestasjonsmessig.
Kongsvinger gir meg borderline og det kan påvirke humøret noe grasalt. Man har dette intense elsk-forholdet fordi man har støttet laget i 20 år, og fordi man vet hva de får til på en god dag.
Når solen skinner er man så vanvittig stolt av hva «lille» Kongsvinger får til, og hva vi er i 2025 (et stabilt godt Obos-lag med full kontroll på bankkontoen). Iallfall for oss som husker tilbake til da KIL var et konkursbo.
Når solen skinner spiller vi ut de fleste i denne divisjonen. Det er klikk-klakk, hæl-flikking, gjenvinning, press, mål…..alt i godteposen.
Men med borderline kommer også de dype dalene, og de kommer gjerne raskt og intenst.
I de periodene er det null nada niks, komma null null null. Ingenting. Absolutt ingenting.
Og etter årevis med disse bølgedalene; det blir ikke bedre.
Det er på disse dagene man føler behov for å pøse på med guffe.
På disse dagene gidder man ikke å snu seg til siden, når man kjører forbi Gjemselund stadion.
Det er også på disse dagene man forstår hvorfor verken Gjemselund eller supporterbusser fylles opp lenger.
For hver gang man holder på å bygge opp et momentum, så rives alt ned av elendige prestasjoner.
Mot Start hadde vi ingenting å stå imot med, da det buttet imot.
Mot Mjøndalen møtte vi ikke engang opp til kamp.
Kongsvinger gjør mye riktig. I all negativiteten må vi ikke glemme det.
Vi skal gi trenere tid. Praksisen med å bytte trenere oftere enn andre bytter underbukser, ble etterhvert pinlig den også.
Johan Wennberg er som farmoren min. Umulig å mislike. Verdens fineste person, og man ønsket at nettopp den personen skulle gjøre alt riktig fordi hun var så fin ellers.
Jeg har så innmari lyst til at Johan Wennberg skal få til det han prøver på, han også.
Men min farmor var en forferdelig kokk. Skrekken var den overkokte, bitre og litt for salte ertesuppen hennes. Farmoren min var verdens snilleste. Ertesuppen hennes var verdens verste.
De siste kampene har Johan Wennberg-fotballen og hans taktiske egenskaper, vært litt som bitter salt ertesuppe.
Er det dårlige kokke-egenskaper som er problemet, eller er råvarene såpass dårlige at man uansett aldri hadde blitt en god suppe.
På Kongsvinger virker det til å være litt begge deler akkurat nå.
Kanskje vi må slutte å overvurdere trenere og spillere basert på hva de gjør på en god dag.
For om vi måler prestasjonene basert på bunn-nivået, så kan vi helle suppa rett i dass. Jo før jo bedre.
Igjen.
I år også.
Glasskula ser et solid Ålesund-lag til helgen, med Kjetil Rekdal bak roret. For oss som husker AAFK som en fargeklatt i norsk fotball, så er nok den tiden forbi. Likevel; de fremstår som et langt bedre lag enn KIL akkurat nå.
Ålesund vinner 2-0.
 Del på facebook
|
|
|
Kommentarer
|
|
|
|
|
|
