|
Glasskula: Kongsvinger - Moss
|
Påskemorgen slukker sorgen
Når livet ser mørkt ut og ingenting hjelper ser man ofte til fotballen for å få litt avkobling for å få tankene på andre baner.
Starten på dette året har vært ekstra mørk, både ute i den store verden og når glasskula skulle frem fra gjemsel. Vi er flere som skriver disse kulene og har så klart hver vår kule stående. Jeg som har fått påskevakt sleit ekstra med å finne frem til min kule i år. Den sto bortgjemt langt inne i en krok bak i et skap nede i kjelleren, og når jeg først fant den frem var det bekmørkt. At den var bortgjemt skyldtes nok at flere sesonger med kvalik har tæret på inspirasjonen, at det bare er nesten sesong på sesong gjorde det ekstra tungt å komme i gang.
Helgas kule blir derfor ikke så mye om fotball, men mer om livet generelt og prosessen med å komme tilbake fra sykdom og andre utfordringer.
Denne vinteren ble ikke som andre, fotball var ikke det første jeg tenkte på når kalenderen begynte å nærme seg tid for sesongens første treningskamper. Flere tunge saker måtte fikses, og jeg som vanligvis er den trygge bautaen for de rundt meg fikk for mye i fanget. Flere av mine nærmeste hadde utfordringer, samtidig sier ryggen at den ikke lenger vil være med å løfte presset fra 90 tunge kilo og til slutt dukker det opp en mystisk melding inn fra venstre som skal få store konsekvenser for både sjelefred og psyke.
Men nok om meg, jeg fikk jo blåst liv i den kula og den glødet jo opp som alltid. Jeg stirret inn i den dypere enn noen gang, og skimtet det jeg oppfattet som meningen med livet.
Meningen med livet innebærer en tur til Kongsvinger flere helger i løpet av vår og sommerhalvåret, når høsten kommer blir det ofte enda flere turer når det drar seg til i toppen eller bunnen. Meningen med livet betyr også å skrible ned noen linjer til supporterklubbens tradisjonsrike glasskule. Skriving er terapi når livet er som mørkest. Og viktigst av alt er meningen med livet å ta vare på de som står deg nærmest og ikke glemme seg selv opp alt som kommer og går av oppturer og nedturer.
Tilfeldighetene skulle ha det til at en gang på 90-tallet fikk filleonkelen min en svoger som vistnok var fotballtrener. Vi hadde møttes noen ganger i familieselskaper og han var god til å spille amerikaner. Når Per Brogeland ble bedt om å ta over i 1992 tok ikke lang tid før broren min og jeg tenkte at dette var kult. Vi kjente treneren til en i eliteserien. Selv spilte vi 1 mot 1 på grusen bak huset hjemme og Per kom innom for å kjøpe poteter av fattern (litt litterære friheter må man tillate seg. Jeg smører nok litt tjukt på her red.anm), og jeg og brodern sto sjenerte og holdt pløsa av en ball i hånda da vi fikk slått av en liten fotballprat med Per. Han kom med en klar melding til meg, det finnes et lag langt inne i skogen. På vei mot Sverige ligger det en festning og nedenfor festningen renner det en elv, der nede ved elva spiller 11 skikkelige tømmerhøggere propagandafotball uke etter uke og nå skal vi ble best i Norge. De trenger noen trofaste supportere fra Eidsvoll, vi har jo tross alt Olli trenger noen gutter fra grunnlovsbygda til å støtte seg.
Selv hadde jeg nettopp tatt lappen og brodern og jeg ble enige om at dette skulle vi sjekke ut. Vi måtte spørre modern mange ganger om å få låne bilen, og det skulle vise seg at vi også hadde flere kjente som ville være med å se god fotball på Gjemselund.
Så vi fylte opp bilen og la kursen Østover via Vormsund. Dette var et eventyr og resultatet skulle bli at jeg ble gutta i rødt og hvitt evig tro. Hvem kunne motstå Dag og Jørn sinne finter og pasninger, og Kaasa sine knallhardes skudd. For ikke å snakke om Holtan sine krumspring i mål, som oftest førte til at han lå igjen i mølja med ballen i henda.
Når jeg startet å se fotball, skjedde det mye stygt i England. Hooligans slo hverandre til blods, stadioner som brant og 97 supporter som endte sine dager i Sheffield en dyster vårdag i 1989 satte sitt preg på at jeg tok fotball og livet mer seriøst enn mange av kompisene.
Nå snart 33 år senere er dette gode minner, men når ting butter imot er det litt vanskelig å finne de frem. Det jeg husker er at jeg ikke bare likte det jeg så på banen, men også på tribunen var det liv. Det var som regel stappfult og en speaker som ba oss trekke mot midten. Jeg hadde vært på Briskeby og hørt trauste folk på Hamar snakke ned egne gutter. Her smalt det med kjappe replikker, for det meste skryt til det gutta fikk til, men et og annet stikk med snert.
Det var noe annet før, det var ikke så mye hat. Dette var jo tidlig på 90-tallet og murer hadde falt og totalitære regimer smuldret som sandslott både i øst og vest. Må smøre litt tjukt på igjen så dette skal bli verdt å lese, men poenget var at det var en positiv vibe i verden. Denne fant jeg igjen på Gjemselund. Det var vel nesten som følelsen av en liten forelskelse.
Nok om gamledager, nå er vi i 2025. Jernteppet var i ferd med å falle ned igjen, sparepengene renner ut av kontoen fordi en gærning med oransjt hår ikke vet forskjell på toll og tull. Det vet man på Kongsvinger, på hver sin side av grensa står det et skilt og i bua ved siden av jobber det folk som kan forklare deg forskjellen og hvorfor man har toll på noen varer. Sidespor kan det fort bli når man sitter sånn og rører på påskeaften og jeg ser at kula fort kan utvikle seg til å bli en novelle inspirert av Levi Henriksen, så la oss spole fort frem til starten på sesongen.
Ting skulle ha det til at jeg ikke hadde tid til å følge med på treningskamper og stream fra Spania. Jeg fikk sett kampen mot Sarpsborg, fordi jeg satt og døsa foran TVn og fant ut at sønnen min hadde abonnert på TV2 play. Og jeg likte det jeg så. Jeg rakk å tenke at det kunne bli nok en spennende sesong før en ny prolaps plutselig banket på døra, bare noen måneder etter at den første hadde gått sin vei.
Som sykmeldt tærer man jo på lageret av Cola og snop, så tilfeldighetene skulle ha det til at jeg trengte påfyll når Kongsvinger skulle møte Stabæk til siste generalprøve før sesongen starta. Jeg stramma korsettet og satte meg i bilen for å ta turen over grensa kombinert med fotball på Kongsvinger.
I fjor bestemte jeg meg for at jeg trengte en forandring. Som sagt var jeg lei av kalde kvalifiseringskamper i november og desember hvor man fryser på seg blå negler og laget til slutt taper. Noe som fører til at man kjører hjem fra Moss med mye tung livsfilosofi i topplokket. Kjøring og filosofering har dog blitt en greie på alle turene til de dype skoger rundt om i landet, så mye klokt har blitt klekt ut når jeg sitter der bak rattet på vei til kamp. Jeg tenkte at forandringen i første omgang fikk bli liten, jeg trengte jo fortsatt fotballen som avkobling. Mye skjer i livet, men foreløpig hadde det ikke blitt tungt. Egentlig har jeg all grunn til å være fornøyd med alt jeg har og de jeg er sammen med. Så når jeg kom frem til porten og rusla inn til de gamla kara som solgte inngangsbilletter spurte jeg etter det nye sesongkortet mitt. Tilfeldighetene skulle ha det til at Åge Sten spurte om det samtidig. Ja, jeg vet at det er digitalt, men som nostalgiker liker jeg å ha noe fysisk å ta på, og samle på. Så hjemme i en boks ligger det alt av gamle papirbilletter, programmer og over 10 år med sesongkort i plast. Sesongkort begynte jeg å kjøpe når jeg gikk på en aprilspøk Raggen la ut for mange år siden. Så lettlurt som jeg var tenkte han nok at meg kunne han overbevise til å melde meg inn i supporterklubben og da kunne jeg like gjerne ringe klubben og bestille sesongkort i samme slengen.
Dette var en forandring, jeg kjente ikke så mye folk på Kongsvinger. Jeg hadde leid inn Olav Nysæter som konsulent til å gjøre noe greier på jobben en gang, men når jeg skulle på kamp var det alltid enkelt å finne en kompis hjemmefra eller som jeg studerte sammen med som ville se på kamp. De heia ikke alltid på samme lag som meg, som regel ikke. Men på den tida kunne man sitte sammen og holde med hvert sitt lag. Selv om man slang med leppa, så holdt de fleste seg til humor som de hadde plukka opp fra England (det de kaller for «banter»). Så behovet for å bli kjent med folk var ikke så stort, det holdt at de på banen leverte. Årene gikk og det skulle bli vanskeligere å få med folk på kamp, så det at Raggen ringte gjorde jo at jeg for første gang fikk litt kontakt med de lokale supporterne. Det har ført med seg mye moro og lange turer, og sånne turer anbefaler jeg at flere blir med på.
Årets behov for forandring skyldtes at det var litt lite folk igjen på supporterfeltet, de hadde jo flytta bak målet. Og igjen sto jeg og noen eldre karer, og enkelte elementer som var litt for høylytte etter min smak.
Så i år bestilte jeg fast plass på felt F. Jeg har alltid ment at fotball er best når du ser det omtrent rett ovenfor midtsirkelen. Og her på feltet satt det jo en gjeng med supporter på 90-tallet, ikke alle snakker godt om dem, så det er ikke grunnen til at jeg havner her. Denne dagen sto sola høyt over Glomma, så temperaturen var bedre på sida langs gamle riksveien. Det var en del folk og gutta spilte nok en gang ganske bra. Det så ut som om de hadde tatt tak i noe av det som de sleit med i fjor. Noa Williams herja på vingen, og jeg var overrasket over at han fortsatt var Kongsvingerspiller for her må noen talentspeidere ha kjørt forbi og ikke lagt merke til den lille svensken med sprut i beina. I pausen meldte behovet for å late vannet seg, og jeg rusla over på andre siden. Når jeg kikka opp fra renna på urinalet sto jo Åge Sten med samme ærend rett bortafor meg.
Magen rumla og jeg tenkte å finne noe i kiosken, så jeg tok trappa opp til Felt F og foran meg stabbet Patrick Holtet seg inn i kafeen på VIPn. Han stilte seg foran meg og tok en vaffel, og jeg ville ha de samme. Jeg la merke til at han slapp og betale, og det er kanskje grunnen til at han er noen kilo tyngre enn når han satte inn mål etter mål i sine aktive dager.
Kristian Jahr satt og speida ut gjennom vinduet i kafeen, og skuet jeg ikke min store helt Kong Karlsrud i passiar med noen andre borte i kroken. Jeg rakk å tenke at det har blitt noen år på Gjemselund når jeg står og spiser vaffel et par meter fra han som gjorde at jeg en gang for noen ti-år siden ikke gjorde som broren min og valgte Vålerenga fordi han flytta til Oslo og skulle være like kul som de andre gutta, men trofast fulgte reglen om at man ikke bytter favorittlag.
Det dro seg til mot andre omgang, så jeg bestemte meg for å teste ut det nye feltet mitt. Bakerste rad var full, så jeg gadd ikke lete etter plassen min. Jeg satte meg i stedet tett ned mot benken og hørte Wennberg peppe gutta for andre omgang. Jeg kunne kjenne pusten til Nystuen i nakken der han satt lengre opp, og når kampen satte i gang slang han med leppa til høyere og venstre. For det meste positivt, så jeg tenkte at jeg nok kom til å trives på dette feltet, og at hørselen nok skulle få de bedre her. Etter 60 minutter meldte ryggen nok en gang fra at det å sitte på en kald plaststol på Gjemselund ikke var det jeg skulle gjøre for å bli piggere.
Så jeg kjørte hjemover og tenkte at jeg skulle ta turen til sesongstarten helga etter i stedet. Igjen skulle livet ta en vending. En Torsdag ble det behov for en samtale som skulle endre på ting, jeg ante uro men fikk beskjed om at det ikke gjaldt meg. Sånne beskjeder får man jo i ny og ne og det er aldri positivt. Dermed ble livet litt tyngre.
Prolapsen ble verre, det var nå den slo seg skikkelig vrang på en kort vinterferietur til svigers i Stockholm. (Red.anm er ikke sikker på at ting skjedde i denne rekkefølgen, tidsangivelse har aldri vært min sterke side om jeg ikke har kalenderen foran meg). Når jeg kom hjem var det rett til legen og høre om jeg kunne få noen dager hjemme. Jeg hadde ikke mulighet til å ta helt pause, så vi ble enig om at to dager i uka kunne være greit fra kontoret.
Når man står i situasjoner hvor ting føles ekstra tungt så skjer det mye med kropp og hode. Så det som skulle bli en rolig påske, og mulighet til å hvile etter søvnproblemer pga. rygg og mye annet siden starten av februar førte til at man kjente på hele registeret av følelser og bringer frem en slags tilstand av full beredskap av alle sanser og evner. Jeg var på vei dypt ned i kjelleren, og nede i kjelleren fant jeg ikke bare glasskula, men også detaljer som gjorde at jeg kunne kontre den tøffe beskjeden jeg fikk med meg hjem til påske. Full av positiv energi, og også en god dose kreativitet satte jeg i gang med en knallhard jobb dag og natt for å bli ferdig med den saken som tynget meg. Nå smilte livet igjen, men påsken ble en uke med berg og dalbaner på flere områder.
Jeg måtte en tur tilbake til Stockholm for å hente noe jeg hadde glemt, og den gode følelsen gjorde også at jeg kom nærmere mine svigerforeldre og hentet energi fra dette fine besøket oss dem. Det ble en ny tur på kafe og denne gangen fikk jeg ikke prolaps, men god porsjon svenske kjøttboller som var de beste jeg hadde smakt. Når endelig skulle sove kom jeg på at jeg hadde hørt en bra låt på en kamp med Hammarby, som jeg mente ga mye positive følelser. Sangen «Just i dag är jag stark» av Kenta skulle gi meg en ny følelse av å komme på offensiven, så på vei hjem fra Stockholm var jeg forberedt på de fleste utfall. På vei hjem gikk en alarm jeg måtte håndtere, og følelsen av paranoia meldte seg igjen. Kona sa flere ganger at jeg ikke var til å kjenne igjen, for jeg handlet som en kommandosoldat i full beredskap. Alt ble håndtert og på Skjærtorsdag kveld kunne jeg endelig få ro, trodde jeg. Problemene med å sove var ikke borte, så jeg sov noen timer opp og jobbe litt, se litt TV og prøve å sove litt til. En søvnløs natt møtte jeg sønnen min som også sleit med å sove og hadde en prat med ham om hvordan det gikk. Han har slitt en stund med motivasjon for å komme seg i gang med studier og har bare en deltidsjobb. Så han følte heller ikke at livet var helt på topp. Han har jo blitt Liverpool supporter som sin far og det er ikke rart når jeg truet han med han måtte flytte hjemmefra om han startet å holde med de røde fra Manchester slik som alle kompisene hans når han var liten. Innser nå at det ikke var god barneoppdragelse, men det han hadde tenkt var at få en ny boost i livet så ville han til England for å se på paraden om Liverpool tok seriegull. Billetter til kampen er nok umulig å oppdrive, og hotellrom like så, men far har kontakter og planen ble til slutt at han skulle legge det opp som en slags pilgrimsreise og gå fra Glasgow til Liverpool og se om han kan finne andre supportere som kan ta følge og kanskje også få låne en sofa om han trenger en god natt søvn. Dette ble en god idé å leke med sammen og skal jobbe for at kan bli realitet. Innimellom får man vite ting som også bringer frem følelser man ikke viste man hadde, rykter skulle ha det til at Raggen skal på kampen mellom Liverpool og Tottenham, og sjansen for å at det er da de røde skal heve pokalen er jo stor. Så en viss jeg la ned en viss innsats for å overtale ham til å selge med den billetten til tross for at det er på bortefeltet, hva han svarte kan vi spare til en annen kule for denne begynner å bli litt for lang. Påsken er jo en høytid, og følelsesreisen jeg har opplevd denne uka har vært såpass intens at det minner om en religiøs oppvåkning.
Men en oppvåkning med innslag av flere religioner, jeg har sett Budda, Allah og Jesus, og selv hatt følelsen av å gå å kunne gå på vannet. Som jeg innledet denne kula med så handler jo dette mer om livets oppturer og nedturer, så kort fortalt så snudde jeg i trappa ned til kjelleren for å ta turen opp igjen og livet smiler. Mye har blitt brukt som mental massasje, alt fra isbading, joggeturer og samtale med han som kjenner meg best. Han som i starten av historien som KIL-supporter satte seg sammen med meg i bilen når jeg tok turen til Gjemselund for første gang. Samtalen skjedde på en 5 timer lang skogstur på langfredag og her fant jeg nøkkelen som skulle låse opp døra tilbake til normale tilstander. Så på påskedagen kjørte familien til Trysil for et par dagers påskeferie, før jeg har overtalt kona til å slippe meg av på Kongsvinger på vei hjem for det som for meg blir årets første seriekamp. En kuriositet er at jeg har en kompis som holder med Moss og som jeg skal få kjøre med hjem. Ettersom kona ikke gidder å gå på kamp. Så det blir gøy å hilse på de før kamp for litt vennlig, humoristiske stikk før kamp. Og så får vi se hvordan stemningen er i bilen på vei tilbake.
Så både Raggen og muligens sønnen min skal få oppleve mitt mekka denne våren, men jeg nøyer meg med årets første biltur til mitt tempel og pilgrimsveien blir skogsveien som Vegard Skogheim brukte hver dag mens han hadde sin epoke som KIL-trener.
Uten stress setter jeg meg på Felt F, på min nye plass mandag ettermiddag og skal nyte kampen uansett utfall. Jeg trenger bare en skikkelig avkobling, og det får jeg alltid på Gjemselund. Og om Espen eller andre roper høyt til de på bana, så lever jeg godt med det. God kamp og fortsatt god påske. Resultatet blir 6-6-6 (glitch på Pcen) :-)
 Del på facebook
|
|
|
Kommentarer
|
|
|
|
|
|
