Karlsen wrote:
Den viktigste grunnen til vingling med formasjoner og spillestil er at man ikke har noe klart offensivt spillemønster. Spillemønster og offensive bevegelser må trenes på på trening og man må ha en klar plan. Trenere med klar ide om hvordan et lag skal spille er gode på dette. Oppspillspunkter er fraværende i dagens KIL. Dette er en treners oppgave å øve inn og denne treneren må være krystallklar på hvordan han vil ha det. KILs offensive spill er for tiden vilt kaos og det er tilfeldigheter som gjør at KIL scorer.
Går man tilbake til 2004 før Birkeland ble hentet inn hadde man heller ikke noe oppspillspunkt.
Verken Scattred eller Kalsæg var det.
Likevel lå man lenge i toppen før det stoppet opp før det løsnet igjen.
Så da blir det vel mannskapet i seg selv som ikke holder mål.
Man har rett og slett ingen pelu eller Olausson eller stinget til Kula.
Men formasjoner skiftes også når andre ikke virker.
Det kan også være at det er for lite fotball rett og slett i stallen...
Man har lagt merke til i mange situasjoner i år at "spillere i mange situasjoner ikke er lure nok".
Det er tut og kjør.
Men det er vel også derfor mye man er der man er.
KIl har dessuten det Grue hadde på 70-tallet i perioder og det norske damelandslaget i håndball før man vant noe,
altså tungt for å skare der andre lag liksom bare dytter ballen i mål.
Ser man lag som spiller mot KIL og disse bommer på store sjanser, spytter de og sparker i bakken og ferdig med det.
KIL-spillerne bedriver en overdreven mimikk for å vise hvor utrolig det var...
Altså også en mental sak.
***